En personlig betraktning om det kule med Felt Sensing

Det er mange utrolig kule ting med Felt Sensing (også kalt Focusing), og å «snakke med» en Felt Sensingpartner (Focusingpartner). En av de kuleste tingene jeg vet, er at det gir muligheten til sette ord på det som er uklart innvendig uten at den andre prøver å hjelpe deg ved å komme med sine forslag til hva det uklare du ikke greier å si enda kan være.

Felt Sensingpartneren (eller den Focusing-orienterte terapeuten) fyller ikke i med sine egne ord, slik at du føler deg forpliktet til å si noe som gir mening for den andre med én gang, noe sosialt akseptert, eller du mister taket på det du selv prøvde å uttrykke som du ikke helt har ord for enda.

For meg var det for eksempel umulig å snakke med andre om forholdet mitt da eksen gjorde det slutt med meg, fordi det var så mye som hadde skjedd, og som jeg ikke visste hvordan jeg skulle plassere enda. Det var så lett å falle i «han-er-en-drittsekk/idiot»-fella (den som lytter, eller jeg selv), eller «åh-så-synd-at-dere-ikke-fikk-det-til»-fella (den som lytter), eller «han-er-den-eneste-jeg-vil-ha»-fella (jeg selv), eller «ja-ja-,-det-fins-mange-fisk-i-havet»-fella (den som lytter), «da-var-han-vel-ikke-verdt-det»-fella (jeg selv og/eller lytteren) og alle de andre «ferdigpakkeforklaringene» som vi selv og andre kan komme på i sånne situasjoner, og bare bli i én av dem. Og ingen av disse, hverken alene eller sammen, kunne uttrykke det kaotiske, uklare og uuttrykte jeg følte.

Det er så mye involvert i et brudd. Eller, i alle fall i det bruddet, og andre jeg har opplevd: Sorg, sinne, redsel, avvisning, lengsel, anger, skuffelse, fortid, fremtid, håp, håp om at det skal ordne seg, nye muligheter, gamle muligheter, tap osv. Og alle de tingene sier ikke så mye om det unike ved akkurat det bruddet, om akkurat den personen, om akkurat det forholdet, om akkurat den «meg» som gjennomgikk akkurat dette, akkurat disse mulighetene, lengslene, den sorgen, skuffelsen, angeren osv.

Ikke det at det ikke finnes masse trøst og trygghet i de sosialt aksepterte ordene og måtene å snakke om det på, og det å vite at andre går igjennom og har gått igjennom «det samme». Normalisering er superviktig. Selvsagt.

Likevel trenger vi (i alle fall jeg) rom til å få satt ord på det som går ut over disse tingene, rom til å bare kjenne på det uklare som ligger der, for ikke likevel å bli ensom i det. F.eks. de tingene jeg ikke fikk til å stemme, det jeg ikke skjønte med hvorfor det ikke gikk, selv om jeg samtidig visste veldig godt hvorfor. De paradoksale tingene, dette med den sterke kjærligheten (f.eks.) og hvordan den på tragisk vis ikke kunne bære det hele, selv om jeg (vi) trodde den kunne det.

Det er heller ikke slik at Felt Sensing er den eneste måten å lytte til andre på for å gi rom for det som «kommer». Absolutt ikke, jeg har venner som greier det likevel. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg hadde Felt Sensingpartnere som jeg utvekslet forholdsvis jevnlig med i forbindelse med akkurat dette bruddet.

Med Felt Sensing så går det bare veldig ofte mye kjappere å komme seg til kjernen av det hele. Vi vet begge at nå får jeg det rommet (og så får du det etterpå), vi slipper å «gå gjennom» et lag av sosialt aksepterte ting først, vi slipper å «krangle om» hva jeg føler og om det «går an» å føle så motstridende ting f.eks. Jeg slipper å argumentere for at jeg hater og elsker ham akkurat samtidig som jeg vet godt at jeg er i en prosess med å gå videre.

Vi har begge (som kan Felt Sensing) øvd på å ta det steget tilbake og våge å «vente» på at ord eller kroppsuttrykk får forme seg, og vet at de kanskje ikke er helt presise slik de kommer først. Og da går det på et vis fortere. Lettelsen ligger nærmere, og roen over å ha «fått tak på det» kommer fortere.

Og så kan vi også sammen nyte øyeblikkene av «klarhet» og lettelse når de kommer, og la dem også få rom til å virkelig spre seg og sette seg i kroppen. Du vet den litt rare følelsen «etterpå», der begge blir litt sånn halvveis flaue? Den som har «tømt seg» for at det hele kanskje var «for mye» for den andre, eller «for voldsomme følelser» eller lignende? Når man ikke vet helt hvordan man skal «gå videre» eller om det er tid for å snakke om noe annet snart?

Den slipper man også med Felt Sensing, fordi vi vet at de gode følelsene er del av prosessen. Vi kan gi dem rom og vi vet at overgangen til neste tema kommer når den kommer. Vi gjenkjenner det uten flauhet etc. Eller man har delt avtalt tid likt mellom seg, og bytter på grunn av det. Da ivaretas også gjensidigheten veldig tydelig, slik at man unngår å føle seg som en byrde fordi det denne gangen var «min tur til å tømme meg».

Ja, og så handler jo ikke Felt Sensing om å «tømme» noe som helst. Det er, ved ikke å snakke for mye eller for lite, ved ikke å ta for mye avstand eller bli for overveldet av følelsene, ved ikke å legge for mange ferdige meninger og forståelser inn i det, å la prosessen få produsere det rette neste steget sitt… Helt selv…

Ja, det er en forskningsbasert metode (!). Joda, ikke noe humbug eller «engler og demoner» eller «energier og mystisisme». Jeg lover. Og joda, du kan lære den enten du tror på «sånt» eller ikke.

Eller kanskje det er gjenkjennelig for deg? Du gjør kanskje noe sånt allerede? Med andre eller alene? Ja, det ble jo oppdaget ved å studere mennesker som kan det fra før, så det kan også stemme.

Høres likevel mystisk ut? Ikke særlig mystisk når en opplever det, bare veldig logisk og empowering og trygghetsskapende. ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..